WWW.MARITS.IPUBLISH.NO
WWW.MARITS.IPUBLISH .NO
- hadde satt stor pris på om alle dere som er tidligere Tankeflaskelesere endrer bokmerkene deres og følger meg videre inn i fremtiden på WWW.MARITS.IPUBLISH.NO. Nye bloggen kommer til å ha et mye større bilde/illustrasjonsfokus nå som jeg har fått speilreflekt.
LOOKING FORWARD TO SEEING YOU AGAIN @
WWW,MARITS.IPUBLISH.NO.
OK?
For dere late: KLIKK HER!
Det er påskeferie og det er så fantastisk deilig :) Akkurat nå hører jeg på Spotify og snakker med herlige mennesker på msn. Det er skjønt. Men det var egentlig ikke det jeg tenkte dagens innlegg skulle handle om. Neida.
Jeg skal, én gang for alle – prøve å forklare hvor utrolig irriterende det er med anmeldere som ikke klarer å lage gode plateanmeldelser. Jessda, jeg har flere eksempler.
La oss starte med VG-anmelderen Stein Østbø. I 2005 anmeldte han Lene Marlins tredje utgivelse, «Lost in a Moment» slik:
Akkurat det oppgjøret ble hun øyensynlig ferdig med på foregående «Another Day», for «Lost In A Moment» inneholder kun generell kjærlighetspoesi, riktignok helst av den ulykkelige sorten. Heller ikke hennes venninnes død (albumet er dedisert henne) har trigget en dypere bunn i låtene, i alle fall ikke ennå.
Stein Østbø bruker en venns tragiske død i anmeldelsen av plata. Greit nok, han tar med en del musikalske poenger. Men det kan på mange måter se ut som om han heller gir livet til Lene Marlin Pedersen en treer, ikke den tredje utgivelsen. Dette er noe Lene selv ser ut til å reagere på; Noen uker senere kritiserer hun nemlig flere anmeldere og deres måter å bruke episoder fra hennes liv for å anmelde en plate. Stein Østbø på sin side, ser ikke ut til å gi seg, og svarer med følgende replikk:
- Nei jeg kan ikke helt forstå det. Dette er to - tre små setninger i en plateanmeldelse på nærmere tjuefem linjer. At det tar vekk fokus fra plateanmeldelsen er jeg ikke helt enig i. Men når man beveger seg over på et sårbart område stopper man kanskje å lese anmeldelsen i ren affekt, og det kan jeg forstå. Men i sin helhet bør denne anmeldelsen også leses i sin helhet, sier Østbø.
Nå, fire år senere ser useriøse anmeldere fortsatt ut til å være et stort problem i musikk-Norge. Nylig slaktet musikkanmelderen Asbjørn Slettemark Lene Marlins nye plate, «Twist the Truth» med blant annet.
Her om dagen slo det meg at Lene Marlin har et av de kuleste navnene i Norge. Lene er pent og fint og greit, mens etternavnet hennes er det amerikanske ordet for sverdfisk. Et eksotisk, egenrådig og dypt fascinerende stykke fisk som på toppen av det hele har et sverd som nebb. Ikke ulikt Lene Marlin, faktisk.
Hva skal det bli av musikknorge? Jeg er skuffet.
I og med at dette er den tiende cover vs. original-runden, tenkte jeg å kjøre den med en ganske ny vri! Denne gangen blir det låtskriveren vs. utøveren av låta:
BLEEDING LOVE
Jesse McCartney (låtskriver)
Gjør låtskriveren eller utøveren den beste jobben?
PS! Norges første nyhetsblogg om Lene Marlin er opprettet! Sjekk ut:
WWW.MARLINMOMENTS.BLOGSPOT.COM
Da har dagen endelig kommet =) 18 år! Det er så deilig å tenke på alt man kan gjøre som 18-åring, selv om jeg sikkert ikke kommer til å gjøre mer enn 1 % av det. Digg er det, uansett! Se hva som møtte meg ved frokostbordet i dag morges:
Hvis du ikke ser så godt hva det er så er det et hjerte det står Verdens beste venn på. Tror du ikke jeg ble glad da jeg fikk det, eller? Tusen hjertelig takk Karoline! Apropos Karoline: Vi har akkurat laget nettets første nyhetsblogg om Lene Marlin på norsk. Ta en titt: www.marlinmoments.blogspot.com
Hadde det kjempekoselig på skolen, og nå skal jeg daffe litt før jeg skal ut for å spise med familien i kveld. Herlig!
Veronica er halvt svensk og halvt italiensk. Jeg oppdaget henne på Grosvold av alle steder – men du har sikkert hørt sangen «Måndagsbarn» på radio. Takket være herlige spotify kan jeg høre på henne så mye som jeg vil – og jeg digger det! Stilmessig før jeg en følelse av gammalpop blandet med litt soul og hiphop. I revidert utgave, liksom. Blandingen er herlig! Anbefales på det sterkeste :)
Hør «Måndagsbarn» her:
Ukas cover vs. orgininal er
THE TIDE IS HIGH
Atomic Kitten (cover)
The Paragons (original)
Menn eller kvinner?^^
~ sometimes I see myself in you.
Jeg digger, digger, digger den sangen. Teksten får meg til å tenke på min lille, herlige toårgamle kusine, selv om den åpenlyst handler om noe annet;
I watch you growing sometimes I see myself in you
It can be scary but kinda funny too
I hear you talking
A lot of similarities
Your choice of words
And all the fantasiesJust the way we are
I guess you've seen it now
A mirror of ourselves sure makes us weird
Falling down
From a mountain of frights
What's there to hold on to?The way you make us all smile
And the despair when you just won't go to sleep
You could have me walking a mile to make you smile still
It's not really a weepI know you fooled me a million times
I just can't help it
Don't know whyJust the way we are
I guess you've seen it now
A mirror of ourselves sure makes us weird
Falling down
From a mountain of frights
What's there to hold on to?I know you hate it but they really have to do what they do
You're crying out your wishes I understand
Yet they don't have a clue
Just the way we are
I guess you've seen it now
A mirror of ourselves sure makes us weird
Falling down
From a mountain of frights
What's there to hold on to?Falling down
From a mountain of frights
What's there to hold on to?
I dag, nøyaktig, er det hele ti år siden albummet denne herlige sangen er på, ble utgitt. Jeg vet ikke mye om tid, men jeg kan love dere: De ti årene har gått utrolig, utrolig fort!
Helgen har gått med til å feire bursdag og få nye solbriller. Hadde en veldig koselig bursdagsfeiring med venner på fredagen (selv om den ordentlige dagen lar vente på seg noen dager til..)
I dag har jeg jobbet en god del – deilig å kunne tjene sine egne penger!
1: Hva synes du om The way we are?
2: Har du noen favorittsolbriller?
3: Jobber du?
Ny uke – denne gangen en norsk sang som står klar for dyst:
TAKE ON ME
A1 (cover)
a-Ha (original)
Hvilket band er best?
Hallelujaah! Endelig ferdig med å endre på utseendet til denne ellers så brukervennlige bloggen. I dag har den vært et slit, though. Brukt sånn i hvert fall én time på å justere hml-instillinger slik at overskriften har blitt som den har blitt ;) Tusen hjertelig takk til Åshild som har hjulpet meg med det! Er det flere enn meg som plutselig synes de forrige postene ser så fantastisk stygge ut rett etter man har fikset på fasaden? Vel: Se på de forrige innleggene som hentet ut fra et annet århundre. Dette er nåtiden. Tankeflasken. Mars. Totusenogni.
Dagen i dag har gått med til å gjøre følgende:
Senere i dag skal jeg holde meg oppdatert på tippeligakampene som spilles i dag. Av en enkel grunn: TIL :)
i morgen er det mandag! :/
- Skal du følge med på Tippeligaen?
- Hva synes du om «Mot i brøstet»?
- Hva med det nye designet?
Ny uke betyr ny sang!
Beklager for litt rot forrige uke – spalten har ikke gått i glemmeboka!
Ukas sang er:
THE MOON IS A HARSH MISTRESS
Tone Damli Aaberge (cover)
Jimmy Webb (original)
